ROAR

   Personlige data
 
  Født: 8. August 1967  Sted: Tønsberg Sykehus  Far: Gunnar Eilert Fevang
  Døpt: 15. September 1967  Sted: Arnadal Kirke  Mor: Britt Wenche Gjennestad
  Søsken:
  Monita (1962), Kjell Gunnar (1963), Irene (1966), Lars Harald (1966), Lise (1968),
 Kristian Ronny (1972), Fredrik (1978), Monica (1985).
 
   Historien om meg selv
Jeg er vokst opp i en stor familie, hvor noen er  hel-, noen halv- og noen stesøsken, men for meg er alle søskene mine og det blir feil å kategorisere noen. De første to åra av livet var litt problematisk og en mystisk lungesykdom holdt på å få overtaket på meg, men en lege ved Vestfold Sentralsykehus så hvordan det bar og en "på sparket"-operasjon av lungene gjorde at det gikk bra. Takk til legeteamet!

Til å begynne med bodde jeg sammen med min mor som flyttet fra far da jeg var 2 år gammel. Da bodde vi i Stokke, mor giftet seg på nytt og min bror Kristian Ronny ble født. Tiden før skolen husker jeg ikke noe særlig av. Men med svære, stygge briller som jeg måtte bruke på grunn av skjeling og overlangsynthet, oppdaget jeg for at det er noe som heter mobbing. Flere av guttene på skolen syntes jeg var et flott mobbeobjekt og gav seg som regel ikke før det kom tårer og jeg sprang som for livet hjem. Dat var mang en gang jeg gjemte meg i skogen til de andre var forsvunnet før jeg tok fatt på hjemveien. Etter et halvt år på Stokke barneskole ville jeg ikke mer og ba om å få flytte tilbake til min far på Borgen, som ligger i Stokke kommune.

Etter å ha flyttet begynte jeg på en liten skole som het Elverhøy, og der hadde jeg det mye bedre, men lærere som tok bedre vare på elevene enn på Stokke. Minnes spesielt ei lærerinne som het Birgit, med snille øyne og omsorgsfull, selv om hun også kunne være streng, men på en fin måte. Men med bare 4-5 elever i klassen så var det jo mer tid til eleven også. Elverhøy var bare for elever de tre første skoleåra, og dermed var neste sprang på stigen Vennerød. En middels stor skole.

På Vennerød ble det samlet mange elever fra forskjellige "småskoler" og i klassen vår var vi ca. 18 elever. Klasseforstanderen Ove Svein Hansen (populært kalt "svin") var en grei lærer og han fortalte en gang at jeg nok var en av de elevene han hadde hatt som hadde hatt størst progresjon i utviklingen. Og når vi gikk ut av sjette klasse for å begynne på ungdomsskolen var jeg vel middels. Noe som sier sitt! Jeg er nok født med både "maur i rumpa" og "lopper i blodet", noe lærere og medelever fikk merke. Var vel klassens klovn på mange måter og hadde alltid en artig kommentar på lur, til ergrelse for noen, og til glede for mange. Men slem var jeg aldri. Et tilfelle Ove neppe glemmer var den gang jeg fikk 5 minutter av timen for å spille "bajas", som Ove kalte det. Etter en noe uheldig oppvekst på hjemmebane slet jeg med at konsentrasjonen ikke alltid var på topp i skolefagene, men var det saker som engasjerte meg var jeg sterkt tilstede og alltid helt oppe i diskusjonene - De som kjenner meg vil nok si at slik er jeg i dag også! Klassen vår, det vil si noen av jentene, innførte ved skoleavslutning flaggstangheising av skoleveska til Ove - en tradisjon som visstnok har holdt seg til disse dager.

De tre siste obligatoriske skoleår foregikk på Stokke Ungdomsskole. Skolen gikk greit og jeg skled igjennom med gjennomsnittlige karakterer. Beste karakter jeg fikk var S i Heimkunnskap en gang. Ikke verst, kanskje derfor var det kokk jeg ville bli. Men slik gikk det ikke til. Jeg valgte heller (dvs. jeg kom ikke inn på noe annet) å utdanne meg til platearbeider. Skolen var Tønsberg Yrkesskole på Nøtterøy, og etter to år der med meget gode karakterer bar det rett i vei til yrkeslivet.

Som lærling i Andebu bedriften Securus (nå Holgers AS) tok jeg fagbrev som platearbeider som førstemann i bedriften noensinne. Det var en stolt 18 åring den gang som mottok fagbrev og gave fra bedriften.

Som 18 åring var det også at jeg fikk følge med Monica. I militæret bar det som 19 åring, og første stopp var Steinkjersannan i nettopp Steinkjer i Nord-Trøndelag. Tre måneders rekruttskole skulle gjennomføres. Tiden der var den beste i forsvaret og vi gutta hadde det mye gøy, selv om det til tider var mye slit. Det verste av alt var disse 20-årige sjersantene som herset med oss. Etter tre måneder bar det til Kirkenes for å avtjene resten av vernepliktstiden der. Det likte jeg dårlig, og etter noen søknader og 17 dager fikk jeg lov til å flytte tjenestetiden til Heistadmoen i Kongsberg. På Heistadmoen fikk jeg drømmetjeneste på verkstedet og senere smørehallen , noe jeg trivdes meget godt med. Og i tillegg var det bare en time og kjøre hjem. Så da kjørte jeg hjemmenfra kl. 6 hver morgen, tjenestegjorde fra kl. 7 til 15 og reiste rett på jobb på Securus om kveldene og jobbet der fra kl. 16 til 20. Det kaller jeg drømmetjeneste når man første skal tjenestegjøre i det militære.

Militæret spanderte til og med sertifikat på vogntog på meg. Så når jeg var ferdig som 20 åring sa jeg opp jobben som Platearbeider og startet å kjøre vogntog i svigerfars bedrift Skatvedt Transport AS. Etter et par år bak rattet ble det til at jeg begynte å arbeide på kontoret i bedriften, ettersom bedriften ekspanderte. Det var en stor overgang den gang, og det hendte at jeg måtte ut på en utenlandstur i ny og ne. Men det passet bra å være hjemmelig, siden Monica og jeg hadde fått vår første datter, Linda Jeanette. Etter 9 år i bedriften takket jeg for meg for å søke andre utfordringer. Det ble et halvt år i Andebu-bedriften Gavita AS, som driver med produksjon og salg av veksthusbelysning. etter det ble det et halvt år i Drammensfirmaet FCI AS som utvikler innen flåtestyring for transportsektoren. Firmaet gikk dessverre konkurs.

Da var det at jeg i 1998 startet firmaet Data Spesial AS. Jeg bestemte meg for å gi meg selv fem års prøvetid, gikk det ikke i pluss da, så skulle jeg gi meg. Filosofien var å skreddersy og utvikle programvare for småbedrifter basert på ideen om at det som ikke var mulig å kjøpe, skulle jeg utvikle i samarbeid med bedriften. Mottoet var "brukeren i fokus". Det var mange oppdrag den første tiden og mange programmer ble utviklet og lever den dag i dag i beste velgående i flere Vestfold bedrifter. Etter et år ble det stadig spørsmål om web-sider. Da jeg ikke hadde de nødvendige kunnskaper ble det etter hvert til at jeg ansatte min bror Fredrik, som hadde erfaring innen webutvikling og kunnskaper om emnet. Vi leverte en rekke web-løsninger over hele Østlandet.

Etter hvert som tiden skred frem og markedet snøret seg sammen, samt en del andre problemer innså jeg at det å drive egen bedrift ikke var så enkelt allikevel. Det var gått fem år og jeg fant tiden moden for å evaluere situasjonen grundig. Skulle jeg fortsette eller ikke - det ble til at jeg i Desember 2003 avviklet Data Spesial AS. Noe jeg for så vidt ikke angrer på i dag. Januar 2004 var jeg tilbake hos Skatvedt Transport, noe som er min arbeidsplass i dag.


Av mine interesser står ponnitrav som nummer en, tett fulgt av fotball. Men det er ponnitravet som opptar mest tid, noe som naturlig nok grunner i at barna er involvert i ponnitravsporten.

De som kjenner meg vet at jeg engasjerer meg i barnas aktiviteter, og det gjelder i høyeste grad ponnitravet. Jeg sitter i styret i Vestfold Travforbunds Ponniavdeling som sekretær, og det tar naturlig nok en del tid. I tillegg er det å reise land og strand rundt på ponnitravløp med barna. Og  jeg har vel etter hvert blitt et kjent fjes der jeg tidligere vandret rundt med fotoapparat og filmkamera, for alle løp ble frem til høsten 2006 behørig filmet og lagt ut på nettsiden vår. Etter hvert ble det så mye arbeid at nå er filmingen lagt på hylla, men fotoapparatet er med fremdeles. Travsporten blir vel ikke sett på som en barne- og ungdomssport, men ponnitravet som er relativt ferskt i Norge er veldig givende for de som er så heldige å eie en ponnitraver, det være seg en liten Shetlandsponni , Gotlandsruss eller en stor Lyngshest (også kalt Nordlandshest).

Ellers har jeg masser av arbeidsoppgaver på gården. Et småbruk på 70 mål, men en ny flott bygning som har holdt meg i vigør i snart to år, og den er ennå ikke helt ferdig. Her har vi garasjeplass til biler, traktor og alt hesteutstyret, samt seks romslige stallbokser til våre hester og ponnier.

Nå er det ikke særlig mer å fortelle. At du har giddet å lese alt dette skjønner jeg ikke, men nå vet du i alle fall litt om hvem jeg er...

 

Hilsen Roar