Personlige data
 
  Født: 31. Desember 1970  Sted: Tønsberg Sykehus  Far: Thorbjørn Skatvedt
  Døpt: 10. Mars 1971  Sted: Andebu Kirke  Mor: Wenche Skatvedt
  Søsken:
  Steinar (1972), Terje (1979)
 
 
   Kort om meg selv
Som eldst av en søskenflokk på tre, og alene jente var det naturlig at jeg tok sjefsrollen, noe jeg fortsatt har ;) Jeg vokste opp på Gravdal i Andebu, rett ved siden av gården som vi kjøpte i 1991. Jeg er meget viljesterk og pleier og få ting som jeg vil, men jeg er også ekstremt målrettet og jobber hardt for å lykkes - det har jeg fra faren min.

Som 14 åring traff jeg Roar, og vi har holdt sammen (i tykt og tynt) siden den gang. 20 år i 2005 - ikke verst!!!

Og jeg var ikke mer enn 19 da Linda Jeanette kom til verden, to år etterpå kom Trine Lise og deretter Tom Erland. To jenter og en gutt - det kan nesten ikke bli bedre det!

Som barna gikk jeg på Andebu barneskole de seks (nå syv) første åra, deretter på Andebu ungdomsskole fra syvende til niende. Skoletiden var ikke så veldig godt minne egentlig. Var jo fryktelig tynn den gang og det fikk jeg også høre. Og det var flere av guttene som var rimelig klåfingret. Ikke noe for ei jente som meg det...

Etter ett år på videregående tok jeg skolepause og jobbet på Meny Jarlsberg ett par år, frem til Linda Jeanette ble født. Når Tom Erland var tre år tok jeg utdannelse som Apotektekniker. Det var litt av en omstilling å gå på skolen igjen, men med bra karakterer fikk jeg meg raskt jobb i Stokke Apotek. Her jobbet jeg i ett år før jeg søkte og fikk jobb på Sykehusapoteket i Tønsberg. Her jobber jeg nå og trives utrolig godt. Mange gode kolleger og her har jeg også fått ei god venninne i Anita. Hun har flott humor og er også ei veldig søt jente. (syntes Roar og...;)

I fritiden er det kun en ting jeg tenker på og det er hestene og ponniene. Jeg elsker å være ute i stallen og holde på hver dag. Etter en dag på jobben er det godt å roe ned med dyra. Foring er jo en vitenskap bare det, og dyr er som mennesker, veldig forskjellige i matveien. Det er derfor viktig at de får foring etter individuelle behov og at det er nøye tilmålt, man kan rett og slett ikke slumse med desilitermålet hvis man skal få gode travere. Etter at vi i flere år benyttet ekstern smed for skoing av hestene lærte jeg meg dette selv, både hovpleie, verking av høver og tilpassing av skoene. Og med respekt å melde - dette gjør jeg minst like bra!

Fra våren 2007 har vi fått en kald- og en varmblods på stallen. Og jeg har menge nye utfordringer å jobbe med - men det er bare spennende og veldig lærerikt.

Men det er jo treningsopplegget som er det mest spennende. Det å ha et fast treningsopplegg, men som allikevel stadig må tilpasses for det skjer hendelser som gjør det nødvendig å gjøre den lille endringen som skal til. Vi deler på oppgaven, men det er nok Trine Lise som trener absolutt mest - uten hennes arvelig belastet hestegen hadde det nok vært vanskelig å få trenet alle sammen. Det er ikke veldig gode treningsforhold her - til det er det alt for mange hestehatere, og det er paradoksalt nok bøndene (de vi er kunder av) som er de verste. En bonde på dyrsø i nabokommunen Stokke ble til og med så forbannet på Trine Lise og Andrea når de rei på veien ved gården, at når Roar ville snakke om utskjellingen av jentene så tok bonden på nesten 2 meter resolutt og banket opp Roar. Politiet kom på stedet, saken ble politianmeldt og bonden fikk 4000 i bot, noe han aksepterte. Dette skjedde høsten 2004. Men saken er jo bare trist - det er jo i virkeligheten bare veldig synd på mannen - tenk å ikke klare å samtale med andre på et fornuftig nivå - det gjør nok vondere innvendig noen aner! Ville bare nevne dette slik at du skjønner at det ikke bare er dans på roser for oss som driver med en sånn flott sport/hobby som dette er. For 50-60 år siden var bonden avhengig av hesten sin - nå er den blitt en belastning. Finnes det noen fornuftig forklaring tro?

Eller er jeg nå ute av alle styreverv etter å ha vært både leder og styremedlem i Jarlsberg Travforbunds Ponniavdeling. Lederjobben gjorde at jeg ikke kunne være 100% tilgjengelig for ungene når de kjører løp, så det ble med det ene året. Fra 2005-2006 var jeg også styremedlem i Vestfold Travforbund, men det var ikke så veldig interessant egentlig så jeg ønsket ikke å fortsette.

MONICA